Politisporet 22. juli: Ein fårleg fiksjon

Torstein Viddal er skribenten som kann takka norsk politi for at han i 2013 tok steget inn i fiksjonen og debuterte med si fyrste skjønnlitterære bok, “Politisporet”. Den nye forfattarskapen er resultatet av ei rad hendingar som Viddal brått og uventa berre vart kasta inn i…

Sjølve romanskrivingi tok til i november 2012, etter at kommisjonsrapporten um 22. juli var vorten lagd fram. Titelvalet “Politisporet” skaper straks assosiasjonar til mordet på Olof Palme, og nett Palme-mordet vert i Viddal si bok sett upp som ein viktug parallell til det som hende 22. juli 2011. Det gjeld både terroråtaket, politiarbeidet og granskingi etterpå.

For Torstein Viddal byrja det heile den den 22. juli 2011, i tri-tidi på ettermiddagen. Viddal var heime i husværet sitt i Oslo, berre eit steinkast frå Regjeringskvartalet, då han kjende på smellen frå det han fyrst trudde var eit ljonnedslag som hadde gjenge rett ned i grannebygget. Det sterke lufttrykket fekk stoveglaset til å springa ut, men utan å knusa eller gå av hengslone. Det var trykkbylgja frå eksplosjonen i Regjeringskvartalet…

Enno visste ingen kven som stod attum åtaket, men Viddal henta straks fram kameraet sitt, tok seg ut på gata og heldt fram mot regjeringsbygget. Stogga av polititeip og avsperringar vart han augevitne til terroristen sine herjingar. Viddal kom sjølv med på nokre av dei aller fyrste TV-upptaki (NRK) frå Akersgata.

TERROR: Stolar frå ein kafe i Akersgata, på hovudet med stolbeini stikkande gjenom vindauga (Foto: Torstein Viddal).

TERROR: Stolar frå ein kafe i Torggata, på hovudet med stolbeini stikkande gjenom den utblæsne vindauga (Foto: Torstein Viddal).

Viddal var i tidi etter terroraksjonen ikkje serlegt nøgd med måten media og styresmakter tok hand um saki. Millom anna undra han seg yver at det vart sett ned ein “22.juli-kommisjon” der mandatet var at det ikkje skulde granskast noko som helst um kven som stod bak eller eventuelt hadde vore medhjelparar til terroraksjonen. Viddal freista difor å samla mest moglegt informasjon på eigi hand.

Politihelikopteret som ikkje fekk ta av

Under arbeidet sitt med å samla informasjon, både frå norske og utanlandske nyhendekjeldor, gjorde Viddal seg ei rad observasjonar som han tykte var underlege. Det mest graverande var det at Vernebuingstroppen (Beredskapstroppen) hadde vorte nekta å nytta Politiet sitt helikopter på ettermiddagen den 22. juli. Tvo gonger denne ettermiddagen hadde Vernebuingstroppen bede Oslo-politiet um løyve til å nytta helikopteret, og båe gongene hadde dei fenge nei. Politihelikopteret som Vernebuingstroppen ikkje fekk lov å nytta vart seinare på kvelden sendt ut på eit rutineuppdrag yver Oslo Sentrum. Fyrst i 23-tidi um kvelden vart det til slutt sendt til Utøya for å leita eller fleire moglege terroristar…

Kvifor skulde ein ikkje få nytta seg av politihelikopteret medan det enno var bruk for det? Helikopteret hadde vorte lakkert dagen fyreåt, vart det sagt, men var det viktugare å lata lakken turka på helikopteret enn å hindra at ungdomar vart drepne? Det er makabert berre å tenkja tanken. Helikopteret hadde dimeir vorte lakkert på Rygge Flystasjon og sidan floge til Gardermoen flyplass der det vart sett på bakken, so det hadde paradoksalt nok alt vore i luftromet yver Utøya!

Korkje media eller den offisielle kommisjonen vilde ut med namnet på personen som hadde nekta Vernebuingstroppen å få nytta politihelikopteret. Torstein Viddal greidde kor som er å resonnera seg fram til kven han meinte laut vera den andsvarlege, og han la denne informasjonen ut på sin eigen blogg – dette i von um at andre kann hjelpa honom med å få fakta på bordet. Det som hender då er at Kommunikasjonsavdelingen i Oslopolitiet kontaktar Viddal på telefon og e-post med bøn um at identifiseringi skal fjernast. Når Viddal segjer nei, vert den audmjuke bøni formalisert til eit krav. Viddal vert ilagd ei bot på 50.000 kr, pluss dagbøter for um lag 25.000 kr!

Saki hamnar i Forliksrådet, og Viddal hev ikkje anna val enn å sletta informasjonen. Kven som sa nei til å setja polithelikopteret i lufti skal kort og godt få verta verande ein godt vakta løyndom. Soleides kjem me til slutten på granskingi åt Torstein Viddal, og byrjingi på det fiktive arbeidet til bergensarane Karlsen og Mjelde…

Ein bergensar tek saki

Karlsen er ein arbeidsledig bergensar som nyttar dagane sine til nettsurfing, kaffidrikking og røykjing. Nokon Varg Veum er han nok ikkje, snarare ein dagdrivar. Men med terroraksjonen 22. juli fær han eit uppdrag å setja ut i livet: Han vil finna kva som verkelegt hev hendt, og korleides. Til dette fyremålet allierar han seg med ein gamal kompis, Mjelde, og saman publiserar dei resultati sine på ei nettsida som dei kallar for Pro-Demokratisk Union. Mjelde er litt av ein dagdrivar, han med, og soleides hev dei nok av tid til å setja seg inn i alle detaljane som kjem fram um saki i media – detaljar som ikkje alltid stemmer med einannan og slett ikkje med det store, offisielle bilætet som vert skapt i massemedia.

Kvifor Vernebuingstroppen ikkje skulde få lov å nytta politihelikopteret er eitt av spursmåli som Karlsen freistar å få greida på. Men han nøgjer seg ikkje med det. Av andre spursmål som han tykkjer at han ikkje fær gode svar på hev ein til dømes:

  • Korleis kunde det ha seg at Vernebuingstroppen den 22. juli øvde seg på nett det same scenarioet som på Utøya? Øvingi tok slutt klokka 15, berre minutt fyre bomba gjekk av på regjeringsbygget.
  • Korleis kunde det ha seg at Politiet faktisk fekk tilgang til registreringsnummeret åt attentatmannen sin bil, men samstundes let registreringsnummeret verta liggjande att på ein papirlapp og ikkje leidd vidare til politipatruljane kring Oslo?
  • Korleis kunde det ha seg at politipatruljane på strekket millom Oslo og Utøya rett og slett ignorerte ordren frå operasjonsleidaren um å setja upp vegsperringar? Kvifor berre sleppte dei trafikken forbi?
  • 22. juli skulde vera dagen då alt svikta, vert det sagt. Kvifor denne himmelropande inkompetansen til å løysa eit problem som ein hev øvd seg på den same dagen?

Sams for alle desse sakene er at media helst ikkje vil skriva um dei, og i alle fall ikkje nemna namni på dei personane som tok desse lagnadstunge avgjerdene. Um registreringsnummeret på bilen ikkje berre hadde vorte krota ned på ein papirlapp og lagd burt, so kunde ein ha hindra heile Utøya-massakren. Um politihelikopteret hadde vorte sett i lufti i tide, so hadde ein kunna stogga massemordaren fyre talet på dødsoffer vart det største i Noreg i fredstid.

Alt dette stend i sterkt kontrast til den medfarten som Fjordmannen, Peder Nøstvold Jensen, skulde få i media etter 22. juli. Fjordmannen vart nøydd til å reisa frå landet – som fylgja av ei grufull hending som han heilt uskuldig vart dregen inn i. Men dei som hev det ytste andsvaret for lagnadstunge avgjerder som kann ha kosta hopetal med menneskeliv, dei skal skjermast i ålmenta. Skyna det den som kann.

Hit, men ikkje lenger…

Karlsen skynar helder ikkje mykje av dette, men kanskje ikkje so rart? Det arbeidslause livet på hybelen i Bergen, der dei einaste gledjone er nokre spanske gjentor som han hev møtt på myntvaskeriet, det er gjerne slikt som fører til gruvling yver saker og ting som gjenomsnittsborgaren helst ikkje vil tenkja på. Eg fær ein tendens til å keida meg når eg umatt og umatt lyt lesa um dei same kaffikoppane og sigarettane. Kor som er, so mykje anna enn dette er det vel ikkje som ventar dei som nektar ta til takke med A4-livet sine offisielle versjonar. Å vera dissident hev sin pris, jamvel i “verdsens beste land”.

"Toppjobb i NATO" var ei av VG-yverskriftene som ein kunde lesa gjenom den knuste glasruta i Akersgata. 3 år seinare var det nett som venta mannen som var statsminister i Noreg den 22. juli 2011...

«Toppjobb i NATO» var ei av VG-yverskriftene som ein kunde lesa gjenom den knuste glasruta i Akersgata. 3 år seinare var det nett det som venta mannen som var statsminister i Noreg den 22. juli 2011…

Soleides kjem Karlsen til det punktet der han skynar at han veit det han treng å vita, og samstundes kjem han ikkje noko lengre. Dørene er stengde. Meiningsmuren hev reist seg. Jamvel Didrik Søderlind og John Færseth fær sagt sitt um Karlsen sine samfundsnedbrytande granskingar, og domen frå dei liberale systemvaktarane er ikkje nådig: Dette er konspirasjonsteoriar. Eg bladar fåfengt til den neste sida i boki, fyre eg ser at eg alt er komen til den siste. Meir skulde ha vorte skrive, men det er stopp no. Sporet er framleis for ferskt. Kanskje um 10 år?

Torstein Viddal,
“Politisporet”,
Glohug Forlag,
2013

  • Jeg syns boka var spennende og informativ. De aspektene rundt politiets prioriteringer som dokumenteres i boka, du har nevnt det vesentligste i bokmeldinga, burde være mer enn nok til å ane ugler i mosen vedrørende den offisielle frmasstillingen av 22/7. Jeg velger også å vurdere innsettelsen av Jens Stoltenbergs ungdomsvenn, psykiateren Øystein Mæland, til politidirektør bare måneder forut for 22. juli (i en høyst ureglementert ansettelseprosess) som interessant, Mæland som på bakgrunn av politiets arbeid mot hatvold ble kåret til «Årets Homo 2012». Men så er mitt blikk for mulige konspirasjoner åpnere enn de flestes. Jeg har blant annet lest den viktige boka om Palmemordet «Statskupp i slowmotion» av dansken Ole Dammegård som Viddal også henviser til i «Politisporet», og jeg kan lett se for meg muligheten av at det er slike miljøer som blir avdekket i Dammegårds bok (GLADIO, internasjonal etterretning, lukkede fascistiske miljøer tett på den reelle samfunnsmakta) som også i Breivik-saken er de virkelige bakmennene, noe som i så fall reduserer ABBs rolle til en rundlurt «patsy» som kan ha trodd på sine teorier så mye han bare orket men som av andre krefter og med andre, skjulte begrunnelser ble satt i stand til, og bistått i, gjennomføringen av sine udåder 22/7-2011.

    En anfektelsen som imidlertid vekker stor bekymring for min egen del er muligheten for at Torstein Viddal med boka si etablerer en såkalt «modified limited hangout» (https://en.wikipedia.org/wiki/Limited_hangout). For ettersom Viddal har ledet an i etableringen av en «sannhetsbevegelse» knyttet til Breivik-terroren (se FB-gruppa «22/7») så vil dette om det skulle vise seg å være tilfellet, være et alvorlig skudd for baugen på den bevegelsen som tar sikte på å grave fram den «egentlige» historien om alt som skjedde før. under og etter 22. juli 2011. Min smule mistanke knytter seg til et element av plottet i «Politisporet» som ikke omtales i bokmeldinga, hvor hovedpersonen «infiltrerer» Norsk Sikkerhetsmyndighet, altså den tredje og minst kjente av våre offentlige etterretningsorganisasjoner, og later som han lar seg bruke til å så et falskt spor som tilsynelatende knytter Mossad og Israel til Breivik-affæren. Dette gjør Viddal på en slik måte at det blir vanskelig å forfølge disse koblingene i nettverket av privatpersoner som søker å avdekke fakta og forbindelser som den offisielle narrativen synes å ville legge døde. For selv om boka er «fiksjon» så har bidrar denne utgivelsen likevel til å etablere memet om at israelsk innblanding i 22- juli-terroren er et plantet blindspor kun egnet til å avlede og forvirre den ukompromitterte sannhetssøkingen.

    For israelsk innflytelse over norsk etterretning og politisk maktelite er trolig et langt større, og dermed alvorligere, tema enn hva vi, selv de blant oss som tror vi har fulgt nokså godt med, erkjenner. I 2014 ble det nemlig av ukjente lagt ut en bok på nettet som, når man begynner å lese den, det ikke er vanskelig å forstå ble hindret publikasjon da den ble skrevet i 1996. Kanskje vi får en framtidig bokmelding om boka «GroGate» i Målmannen? De 950 sidene kan lastes ned blant annet her: http://www.scribd.com/doc/265868044/Gro-Gate

  • Torstein Viddal

    Takk for din lange kommentar, Raknes. Nå er jo boken som anmeldes en fiksjonsroman, men til punktet om Israel kan det være interessant å trekke inn professor og fredsforsker Ola Tunanders artikkel i Nytt norsk Tidsskrift 2011/04 — http://ideologiskuren.wordpress.com/2012/09/24/ola-tunnander-om-227-og-israel/ — som snakker om «et israelsk-amerikansk-saudisk-britisk-tyrkisk nettverk for geopolitisk transformasjon, etterretning, våpenhandel og narkotikahandel». Dersom dette multinasjonale forbrytersyndikatet skulle stå bak blodsutgytelsene i Norge for 4 år siden, kan det stilles spørsmål ved hvorfor det ble lagt ut så mange spor som pekte mot nettopp Israel. Forøvrig i likhet med blodbadet den 11. september i Amerika, der min kollega Rebekah Roth i romanform marsjerer opp Israel–sporene. Tesen i min bok er at slike spor til akkurat det landet bakes inn i terroroperasjonene for å få eventuelle gravende journalister til å miste interessen og istedet studere fjellsider i Romsdal.

    • Jeg så nettopp det polemisk anlagte svaret du gir til min anfektelse under som du postet for et par dager siden i 22/7-gruppa på FB som jeg henviser til (også under). Du er «snillere» i kommentaren her som ble postet for elleve dager siden. Jeg antar diskrepansen skyldes den tid du fant nødvendig for å formulere en imøtegåelse av den uttrykkelige mistenkeliggjøringen av deg det jeg skriver i andre avsnitt i kommentaren under innebærer. Om du vil velge å poste det du skrev i den lukkede FB-gruppa også her må bli opp til deg, men for at jeg skal kunne svare deg i det forum jeg mener er mest relevant så velger jeg å parafrasere din imøtegåelse her (en annen faktor for valg av forum er at jeg aktivt boikotter Facebook grunnet den omfattende meningssensur nettstedet bedriver, så jeg benytter kontoen min der nå nærmest utelukkende til å lese innlegg).

      Det er ikke mye futt i din imøtegåelse. Essensen må nærmest bli at jeg er «ute etter å ta deg», og motivet mitt for å skulle gjøre dette må være at jeg spiller på lag med John Færseth.

      Faktisk er det ikke min insinuasjon om at du kan mistenkes for å bidra til å etablere en memetisk vaksine mot at folk skal følge opp «Israel-sporet» som er ditt angrepspunkt mot det jeg skriver under, men det at du mener jeg utroper deg til lederen av en sannhetsbevegelse. Du bruker en del setninger på å polemisere mot at en slik bevegelse eksisterer og at du dermed skal kunne anses på noen som helst måte å være leder av noe slikt. Hvis jeg leser deg rett så er ett av premissene dine at for at noe skal kunne kalles en bevegelse så må det eksistere en formell organisasjon. Deg om det. John Færseth skal tidligere også ha knyttet deg til en slik sannhetsbevegelse, og ettersom dette etter ditt påberopte syn er en ytterst søkt virkelighetsbekrivelse så finner du det altså nærliggende å slå meg i hartkorn med ham, som medsammensvoren ikke mindre.

      Først og fremst syns jeg dette er snedig retorikk. Om ikke ditt forsøk på å få det til å se ut som om det jeg er ute etter er å skape splid og kaos skulle medføre riktighet, så er ihvertfall dette utspillet fra deg i høyeste grad egnet til å skape det. Så for dem som ikke evner å holde øynene på ballen kan det dermed se ut som det nå er «full fyr i rosenes leir». «Creating a shit storm» kalles denne tåkeleggings-taktikken gjerne. Men først og fremst demonstrerer du hvordan stråmannsargumentasjon skal begås nøyaktig etter læreboka: altså, du underslår hovedpoenget mitt og oppkonstruerer et poeng som er fullstendig ufarlig, som du så tilbakeviser. Og så konkluderer du med at Raknes er tilbakevist samtidig som du har klart (jeg tror kanskje vi skal la det bli med «forsøkt») å koble meg med okkultisten og B’nai B’rith-agenten Færseth.

      Faktisk gjør du resonnementet ditt enda mer tåkete og forvirrende ved å hevde at jeg i min kommentar her på Målmannen skulle ha anfektelse mot at du skriver bok om 22. juli fordi du er leder av sannhetsbevegelsen. Noe slik kan da umulig lese ut av det jeg har skrevet i kommentaren under? Ytterligere tåkelegging med andre ord

      Først i sjette avsnitt kommer Torstein Viddal inn på mitt poeng knyttet til reelle kontra limited hangout-plantede konspirasjonsteorier som fokuserer på jødiske krefter (Israel/Mossad) men da gjøres dette i en forvrengt og ganske utvannet form ved å hevde at det forfatteren gjør i «Politisporet» er «at det fremmes en […] ny tanke […] om at terrorbakmennene *kan* bake inn svært tydelige pekere («skyld») til Israel i sine terroroperasjoner […], og at de også kan tenkes å ønske at slike påstander om israelsk skyld skal fremmes mest mulig i offentligheten og debatten.» Dette var som den observante leser har oppfattet ikke det jeg pekte på. Dette og de to påfølgende og avsluttende avsnittene i sitt innlegg i FB-gruppa bruker Viddal så til å drøfte muligheten for at noen bevisst kan ha plantet pekere mot Israel, og at dette kan være en realitet helt uavhengig av om Israel faktisk har hatt en rolle i gjennomføringen av terrorhandlingene eller ei.

      Torstein Viddal berører altså ikke i det hele tatt mitt ankepunkt om at måten han behandler det plantede «Israel-sporet» på i romanen vil kunne fungere som en memetisk vaksine mot at sannhetsbevegelsen (formelt etablert eller ikke, spiller selvfølgelig ingen rolle) skal følge opp det sporet. Dette poenget som for meg er helt sentralt og som jeg trodde jeg hadde klart å legge fram tilstrekkelig tydelig til at middels oppegående sannhetssøkere og hobbyetterforskere greit burde få det med seg, har Viddal altså fullstendig klart IKKE å få med seg. En som heter Sven-Inge Johansen som har anmeldt boka på nettstedet Nyhetsspeilet har ihvertfall ikke hatt det problemet ettersom han både siterer kjerneargumentet fra mitt innlegg under her og uttrykkelig slutter seg til det.

      http://www.nyhetsspeilet.no/2015/10/politisporet-en-kriminalroman-om-22-juli-fra-det-virkelige-liv/

      Så gjenstår da spørsmålet: hvordan skal vi forstå den ofte akutt skarpsynte journalisten Torstein Viddals tilsynelatende (forhåpentlig forbigående) analytiske tankesperre? Det behøver naturligvis ikke handle om at han er korrupt, ihvertfall ikke i betydningen at han skulle virke som desinformasjonsagent. Men dette er en nærliggende tanke.

      For øvrig tar jeg til etterretning at Målmannens redaktør fant Viddals imøtegåelse prisverdig nok til å gi det sitt «liker». Men sånt er fort gjort å gjøre uten at man har brukt altfor mye tid på å dekonstruere det man nettopp har skummet igjennom.