Jacques Brel – Når ein berre hev kjærleik

Edit Piaf kjenner nok dei fleste til, men kva med Jacques Brel (1929-1978)? Båe tvo var  lysande stjernor innanfor fransk musikkliv, og båe tvo reiste i førtiårsalderen so altfor tidlegt i frå oss – grunna kreftsjukdom.

Belgiaren Jacques Brel hadde etter måten mange talent, og det musikalske var berre endå ei ny sida ved seg sjølv som han kom til å uppdaga i vaksen alder:

Berre 15 år gamal hadde han skrive hopetal med dikt og novellor, kveikt av forfattarar som Jules Verne og Jack London, og då han var 16, skipa han ei teatergruppa som framførde hans eigne stykkje.

Jacques Brel, teikna av Joelle Chen.

Jacques Brel, teikna av Joelle Chen.

Faren hans fær honom med i familiebedrifti “Vanneste & Brel”, der han frå 1947 til 1953 arbeider i salsdeildi, men utan nemnande interessa for denne verksemdi.

For på dette tidspunktet er det musikar han hev lyst til å verta. Han komponerar dei fyrste songane sine på familien sitt piano, og det utan å nokon gong ha drive med musikk tidlegare. Frå 1952 av framfører han sin eigen musikk i ymse slags huslydshøve. Familien ser at han verkelegt hev noko å fara med, og uppmodar honom um å gå vidare med musikken. Brel reiser so til Paris, der han freistar gjera eit livebrød or musikken sin.

I 1956 kjem so gjenombrotet, “Quand on n’a que l’amour” (“Når ein ikkje hev anna enn kjærleik”). Frankrike er midt i Algerie-krigen, og songen er frå Brel si sida ein freistnad på å skildra den maktesløysa som vanlege folk kjenner andsynes denne krigen. Songen sermerkjer seg med den dramatiske progresjonen i både melodi og songrøyst som seinare er vorten kalla eit “brelsk crescendo”.

I slutten av 1959 kjem tvo nye klassikarar,  “La valse à mille temps” (“Vals til tusund”) og “Ne me quitte pas” (“Gakk ikkje frå meg”, ein av dei fåe songane som kann bringa meg til tåror). I åri som fylgjer vert han so umtykt at han kann halda fleire konsertar enn det er dagar i året – gripande konsertar der han er vel so mykje  skodespelar som han er songar.

Brel uppliver dramatiske hendingar i familien sin, og byrjar skriva meir og meir dramatiske songar med – som “Amsterdam” i 1964. Med “Ces gens la” (“Dei folki der burte”) er han i 1966 på høgdi av si musikalske makt, men det er nett då at han finn ut at han vil gje seg medan leiken er god.  I ti år er han aktiv som skodespelar innanfor film og teater, fyre han i 1977 kjem attende med den siste plata si, “Les Marquises”, som vert seld i milliontals næme. Atterkoma er likevel meir for eit farvel å rekna, for på denne tidi er han allereide ålvorleg kreftsjuk, og året etter er han daud.

David Bowie og Celine Dion er millom dei mange artistane som seinare hev spela inn eigne tolkingar av songane hans.

Ornella Winter

Artikkelen stod på prent i Målmannen nr 1 2012. Klikk her for å få tilsendt eit gratis prøveeksemplar av bladet!

  • spirild

    En gang var drømmen å besøke Les Marquises, fransk Polynesia, der Brel slo seg til på slutten av livet, med ny kjærlighet og seilbåt.
    Slutten ble lungekreft, han hadde jo alltid en Gaulois i nærheten som forresten ikke produseres i Frankrike lenger, men i Polen.
    Allikevel får kjendisjegerne ta på seg skylda for at han avbrøt kreftbehandlingen og rømte fra sykehuset og fikk lungebetennelse.
    Brel. Må man være helt impregnert av det franske for å forstå?

    http://www.dailymotion.com/video/x33f1n_jacques-brel-les-marquises_music

    • Pluto

      TILEGNET SPIRILD – samt alle andre brave frihetskjempere i denne ondskapens forderv av et PK-tideverv!

      Tusen Takk, Spirild, for herværende henvisning til sentimental-kjærlige musikalske perler fra det fransk-språklige sjeledyp. Dette trengs som sjelelig balsam, og da ikke minst vår tid, da vi; de indoeuropeiske urinnbyggere, trenges fra alle kanter, hvor det fremstår som helt tydelig fra EUrokratene at vi skal fremmedgjøres og folkelig marginaliseres innenfor våre egne lands territoriale grenser. –

      Jeg tillater meg å skrive en lengre kommentar til deg, for du har med din glød og idealisme vært en av de eksklusive som har inspirert meg, Spirild! Som du sikkert har notert deg, så er jeg en ytringsfrihetlig kjemper, hvor sannhetssøken er mitt viktigste anliggende ved siden av å forsvare mitt norske land og folk, samt våre brødre og søstre i Norden og Europa. Det å være en genuin fritenker; hvor man ikke lar seg (for)lede av «dogmatisk tankestopp» og/eller andre former for doktrinære/totalitære overnasjonale ideologier for det jeg vil benevne som «tvungen menneskeretts-universell ensretting», krever i dagens vestlige verden at man tør at være selvstendig tenkende. Denne frimodighet besitter du, Spirild, og jeg ærer deg såvel som alle andre som er av ditt kaliber. – Det er denne type medmennesker som må være med å forme vår framtid. –

      Som et apropos, så vil jeg nevne den berømte Thomas More (1478-1535), som var engelsk jurist, humanist, sosialfilosof, forfatter og statsmann (rikskansler – Lord High Chancellor of Great Britain). Thomas More fulgte sin samvittighet mere enn regimets krav til absolutt lydighet, og for dette så måtte han bøte med sitt liv. Hedersmannen Thomas More kalles i ettertid med rette; «En mann for alle tider» (som også filmatiseringen av hans liv tituleres), hvor han også senere ble helgenforklart av Den katolske Kirke. – Thomas More er også opphavsmann til begrepet «Utopia», som passer utmerket til det «ansiktsløse» diktaturet=Demokratur; http://no.metapedia.org/wiki/Demokratur – vi i dag tvinges leve under:

      «Utopia er i moderne språkbruk en betegnelse for det perfekte samfunn («et utopia»). Navnet ble først brukt av engelskmannen Thomas More som tittel på hans verk De Optimo Reipublicae Statu deque Nova Insula Utopia fra ca. 1516, vanligvis omtalt som «Utopia». More konstruerte ordet utopia fra gresk outopia («ingensteds») og eutopia («et godt sted»)»; https://no.wikipedia.org/wiki/Utopia

      ***
      Vi kjemper for sannheten, om den så skulle gå oss selv i mot ved hva vi eventuelt tidligere har trodd og ment. Dette krever ærlighetens og visdommens frimodige styrke ut i fra den enkleste logikk; hvor «Feil er feil selv om alle gjør det, og rett er rett selv om ingen gjør det»!

      Så, for å spinne litt videre ved det du, Spirild, og denne posten her over fra Målmannen formidlet i en mere politisk-kontekstuell forstand om et Europa, som når kjemper for livet – bokstavelig talt, så tanke-reflekterer jeg litt videre ved det du selv var inne på.

      MÅ vår sanselige sentimentalitet, og vår finstemte vesensnatur ikke brukes til å begrave vår sjel i melankoliens sørgende tilstand av apati og stillstand, men tvert om gi mentalhygienisk energi for å legge grunnlaget for fornyet styrke og kraft som vi alle trenger foran de prøvelser vi alle nu står overfor på den videre ferd mot frigjøring fra dette EU-globale tyranniets skrekkregime vi nå opplever.

      Slik sett innenfor vår tilmålte livstid generasjon for generasjon, så er musikalske- og kunstneriske talent som franske Edit Piaf og belgiske Jacques Brel genuine inspiratorer for at utherde livets «uutholdelige letthet» og ditto eksistensielle problematikk ved det at «være til» som levende vesener. Og således ikke minst i dag, hvor rotløshet og fremmedgjøring truer med at kvele vår egen folkelige identitet. Hadde Edit Piaf og Jacques Brel kunnet se dagens hensyknende Europa, så hadde de begge sunget under opprørsfanen på folkets barrikader for å gi oss den vitamininnsprøytning vi trenger for at modig kunne kreve vår legitime rett til at være «dame og herre i eget hus»!

      For én ting går aldri over når menneskets livseksistens trues gjennom disharmoni og destruksjon: Vår selvskrevne, iboende forsvarsevne til at kjempe når det gjelder som verst. Og det er denne skjebnens tid vi nå går inn i, hvor vi må velge mellom oppgivelse og overgivelse eller gi motstand for at sikre vår nasjonale frihet for framtiden. Tiden er nu kommet for at reflektere over hvordan vi skal kunne overleve denne tid, da vestens makthavere for alvor har vist sin kriminelle unatur overfor alt som vakkert var – og fortsatt er, på vårt storslagne europeiske kontinent. Våre tone- og billedkunstnere, forfattere og nasjonalhelter fra vår normale fortid er med oss i denne ransakelsens stund, hvor Europas skjebne står på spill. –

      Det er brytningstid, det er oppløsningstid, det er normløshetens tid, det er forfallstid. Alt på en gang, som en slags endetidens giftblanding av Sodoma, Babel og Ragnaroks endelikt på en gang. Kampen for tilværelsen er ikke lenger en sann teoretisert Darwinistisk allmenn-læretese fra vår historiske- og kulturelt betingede skolastiske tideverv, men en fysisk og psykisk realitet her og nå, i en politisk-korrekt slavetid da vi må frigjøre oss fra våre pk-lenker ilagt oss av globalismens destruktive kosmopolitter.

      Vi kan overhode ikke tillate at dette internasjonale nomenklaturiat svøper oss inn i et pervertert modernistisk, orwelliansk 1984-«samfunn» av et «fengsel», som vi alle er underlagt- og omgitt oss av et konformistisk pk-systematisk regime, som er så groteskt dimensjonert at både Kafka-prosessens labyrint og Dantes inferno synes å ha blitt en del av den uvirkelighetens verden vi nå tvangsmessig eksisterer under! –

      Kampen for tilværelsen er vår rett – og vil så forbli: Taper vi denne sivilisasjonskamp (Gud forby!), så ville vi hatt rett i vårt advarende klarsyn – og vinner vi frem med Seier, så har vi også hatt rett! Og det er vinne vi skal, for vi kan ikke annet, så hjelpe oss Gud! Den livsnødvendige folkets kamp for vår overlevelse er ved sin spede begynnelse, og med våre forfedres åndelige hjelp skal vi vinne tilbake vår frihet. Må derfor vår hellige arv av åndelighet, kultur, tradisjon, kunst og nedarvet livsvisdom være våre følgesvenner – sammen med våre stolte og bolde ættekrigeres ånd fra fortidens frihetskamper. Så kan vi med stolthet og ære forme vår fortsatte framtid for oss selv og våre etterslekter. – Seier, vær du hilset!

      Mvh. Pluto

      • spirild

        Kjære Pluto.
        Jeg må prøve å svare deg imorgen for nå må jeg køye. (tidligopp)
        Men du har vel notert deg at jeg ikke er så aktiv lenger i denne debatten.
        Både moderering og sensur OG den absurde situasjon som gjentar seg hver dag, ikke bare i Europa, men også her i landet har resultert i for min egen del en overdose. Orker ikke mer. Hverken å lese om hvordan regjering og politikere tillater at landet kastes ut i kaos og et fremtidsscenario som alle regjeringers plikt er å FORHINDRE skal skje .
        Vi lever i en meget farlig tid.
        Alt har blitt mulig på grunn av tankepolitiet i media.

        Alt kan diskuteres, men på betingelse av at man er enig med tankepolitet.
        Det finnes ingen pluralisme for journalistene, de vil ikke ha det. Ikke informeres det lenger, det er bare propaganda.
        På tide at vi informerer oss om de som skriver alle løgnene, bedrageriene, manipulasjonene.
        Hvilke partier de stemmer på, er medlem av, hvilke frimurerorganisasjoner, har de vært medlem i antirasistiske organisasjoner, hvilke nettverk osv.

        Man kan rett og slett ikke stole på media.
        Medienes tyranni er en viktig årsak til at Europa ødelegges. Journalister tenker til venstre og er liberale i økonomi.

        Ja, jeg er trett og lei, vi må hele tiden parere løgnene og bedrageriene som pressen presenterer borgerne. Ikke alle er like flinke til å gjennomskue taktikken deres, men heldigvis, enn så lenge, er muligheten til å fortelle en annen versjon av PK medias «eventyr» der fordi vi har internett.

        Hvem har blitt forsvart i media pga sine meninger når de ikke passet inn i medias egen agenda?
        Pegida er hatobjekt
        SIAN er hatobjekt
        Alle nettsider som forteller fakta om innvandring og muslimsk «terror» i Vesten, er hatverdig
        Osv.
        Altså mediene ER problemet.
        Kjære Pluto, jeg kommer innom en tur imorgen. Nå er det natt 🙂
        Vh spirild

      • spirild

        Kjære Pluto, hei igjen :))

        Så du «der ingen skulle tro…sist søndag?

        http://www.nrk.no/finnmark/la-karrieren-pa-vent-for-a-bli-sauebonde-pa-70-grader-nord-1.12623791

        Jeg kom litt ut i sendingen, men det jeg fikk med meg gjorde inntrykk.

        Veldig.
        En ung gutt, bioingeniørstudent fra Belgia som nå driver gård på Sørøya i Finnmark og vet at han aldri skal bli sittende på et kontor 😉 Doktorgrad får komme når tida er der- først er det lamming, gjeting, rydde nytt beite.

        Men, det som rørte og imponerte var viljen til å klare alt han ikke hadde lært og kjærligheten til dyr og natur.

        «Då Adriaan Smis la si akademiske karriere i heimlandet på is for å bli sauebonde på verdas nest nordlegaste gard i Finnmark, var det ei høgst uvanleg handling frå ein belgiar.»

        En belgier, som Jacques Brel, han som så vakkert beskriver «det flate landet» i sangen «Le plat pays»,landet som har katedraler som fjell.

        «Avec des cathédrales pour uniques montagnes»

        Adrian må røre oss alle der han med sine få, men stille ord beskriver sitt bånd til den svært så spesielle naturen rundt garden. Grønt, men ingen trær, Vind og bratte fjellskrenter, hav og mye, mye vær.

        «Vinteren er til for å sette pris på sommeren»

        Fra Tyskland:
        Die Welt kan fortelle om innvandrere fra Syria, Afghanistan og Irak som har fått lærlingekontrakt i Bayern.

        http://www.welt.de/wirtschaft/article147608982/Sieben-von-zehn-Fluechtlingen-brechen-Ausbildung-ab.html

        70% fullfører ikke.
        Hvorfor? Fordi det er et ærestap, ÆRESTAP. Å være lærling, arbeide med hendene, er ÆRESLØST!

        Jeg trenger vel ikke påpeke forskjellen mellom studenten fra Belgia og disse nye europeerne som visstnok skal REDDE (?) Europa!

        Sant, så sant, arbeid er for slaver…De kom kanskje heller ikke for å arbeide?

        Tyskland har forøvrig i mange år hatt store problemer med tusenvis av kriminelle libanesere som anser tyskerne for å være svake og et folk å rane.

        Å fornekte virkeligheten, slik de politisk korrekte har bestemt er riktig, fører Europa ut i kaos.
        «Systemet» har vedtatt at sannhet er løgn og vice versa.

        Hva sa Alexander Solsjenitsyn om vest-europeeren? «Deres tanker kan gå fritt, men dere eier ikke mot. Deres univers er åndelig tomt og fattig».
        Hva trenger vi idag? Gjenoppfriske hvor vi kommer fra, hva er Europas røtter, modige mennesker som tør engasjere seg, kle av maktmisbrukerne, forsvare de som åpenlyst undertrykkes og fornedres, da tenker jeg på blant annet på disse modige stemmene, Hege Storhaug, Rotmo og Anfindsen.
        Politikerne har glemt både folk og land, de tenker bare på sin egen pengebinge, si egen komfort.
        Vi har blitt fratatt retten til å forme vår historie via terrorregimet «menneskerettigheter» og en pågående krig mot ytringsfriheten.
        Muslimsk innvandring tjener 68erne, de gjenfinner i den det de ALDRI har gitt opp, vold som legitimt utrykk, ikke for en sak, men for en ideologi.

        Jeg kommenterer nesten aldri mer.
        Det som skjer nå er så voldsomt og så opprørende at også jeg velger flukten.
        Den er å plukke de siste jordbærene, bringebærene, plante stiklinger, stelle marka, forberede seg på en hvit kald vinter. Man kan jo håpe.
        Prøve å sjalte ut marerittet.
        For meg er det tre hendelser som har gjort det klinkende klart at europeiske ledere ikke bryr seg om Europa:
        1. Muslimer (frankrike), husker ikke nå hvilken by det var, gikk ut i gatene for å be, moskeen stod tom. Dette selvfølgelig for å provosere. Ingen kritikk i media
        2. Sør-Italia opplever svært voldelige opptøyer. Afrikanere går amok, italienere må barrikadere seg, byene forvandles til slum.
        Politiet griper ikke inn.
        3. En muslimsk gutt, druknet, dandert på en strand, et redskap for massiv propaganda overfor den europeiske befolkningen, MEN ingen bilder eller nærgående reportasjer om halshugging av kristne barn utført av islambarbarene. Islam må beskyttes mot dårlig reklame.

        Europeerne er lei die lugenpresse.

        Det er OSS, de skyldige. VI er fremmedfiendtlige, rasister, egoister og ISLAMOFOBE !
        Javel. Gjerne for meg. Alt dette lyder nesten som komplimenter.

        Det som skjer er at man bytter ut en kultur med en annen. De skyldige, de som finner dette helt naturlig, er mediene. Uten deres innsats hadde vi ikke hatt denne situasjonen.
        Journalister utviser en grenseløs respektløshet over for borgerne. Deres liksomdebatter er et godt eksempel.
        Både politikerne og pressen er våre fiender og det kjempes hele tiden en kamp mot alternativpressen på nettet.
        Vi har ingen å stemme på lenger.
        Men vi vet hvordan vi skal oversette media: akkurat slik øst- europeerne leste la Pravda. Omvendt.

        https://youtu.be/o6Pc-Z_r5jQ?t=56

        • Psilly

          En annen ting som imponerte meg ved Adriaan Smis var hans enorme respekt for den lokale historien og tradisjonene, skulle ønske flere nordmenn så det sånn.

          • spirild

            Helt enig. Fint du tok med det. Jeg må se dokumentaren om igjen. Må innrømme det kom noen tårer.

        • Pluto

          Kjære, gode Spirild!

          Takk for dine ord. Jeg vil komme med et mere utfyllende svar hva angår det du her fremførte. Men én ting må vi love hverandre, at aldri gi opp den frihetskampen som vi i dag med bred penn fører mot et PK-regime som tilsynes helt har overgitt sine egne land og folk til et framtidig kaotisk helvete. For der er absolutt ingen kontroll lenger når et lands grenser i praksis er ikke-eksisterende. Det vi i dag er vitne til av politisk uforstand, er nesten ikke til å tro!

          Jeg satte stor pris på dine ord; om enn aldri så dystre i all sin oppriktighet. For situasjonen er akutt alvorlig, ikke minst her i Norge hvor vi ikke lenger har en regjering som tar ansvar. – Som en kontrast, så var historien om Adriaan Smis en lise for sjelen, ja, en oppmuntring og inspirasjon i vår politisk-korrekte mørketid.

          Med en varm natur-norsk hilsen fra Pluto!