Rammsund med nynorsk hardrock på Garage

Oslo-baserte Rammsund framfører Rammstein-låtar i nynorsk språkdrakt, og fredag 10. februar stod dei på scena i ein fullsett Garage-kjellar i Bergen. Humørfylt hardrock, kann ein vel kalla det.

Fyrste gongen eg høyrde Rammstein var då eg såg «Lost Highway» på Volda Filmteater i 1995. Det var både fascinerande og forvirrande med ein slags elektro-industriell metallmusikk som ein ikkje heilt visste kva slags bås han kunde puttast i, men sidan den gongen hev Rammstein gjeve namn til ein eigen musikkgenre som er vorten kalla for «Neue Deutsche Härte».

Rammsund i kjellaren på Garage, 10. februar 2017.

Tyske Rammstein hev henta namnet sitt frå ein amerikansk fly- og militærbase i Rheinland-Pfalz. I 1988 enda ei flyuppvising på Ramstein Air Base i katastrofe i det tri fly kolliderte i lufti og styrta ned i ei menneskemengd. 70 menneske miste livet og kring 1000 vart skadde. Det er elles verdt å merka seg at det er på Ramstein Air Base at USA hev lagra helvten av eit sekstitals atomvåpen som framleis er stasjonerte på tysk jord, og som Uncle Sam enno ikkje hev nokon planar um å pakka ned og ta med seg heim (snarare tvert imot, diverre).

Når det norske Rammsund hentar namnet sitt frå ein marinebase i Harstad, høyrer det soleides med til freistnaden på å byggja eit norskrøtt Rammstein. For her er det fritt etter Rammstein både når det kjem til tekster og melodi. Til dømes er Rammsund-låti «Ich will» vorte til «Eg vil» – og den tyskkunnige tilhøyraren kann stå og trippa til den drivande hardrocken medan han humrar yver den bokstavelege umsetjingi. For «Ich will» skulde visselegt helder ha vorte umsett til «Eg ynskjer»…

Det er løgje i seg sjølv når nokre austlendingar skal umsetja frå eit språk dei ikkje rettelegt hev fenge taket på (tysk) og framføra umsetjingi på eit anna mål som dei helder ikkje rettelegt meistrar («Den neste låta heitar…»).  Men Rammsund er ikkje noko Sylfest Strutle-band, ein kjenner at dei som stend på scena verkelegt er folk som vyrder norskt mål og som finn gleda i å både røkta og bruka nynorsk mål på scena.

Musikken var drivande, vokalisten var på hogget og publikum var med. Rammsund er neppe musikk som eg kjem til å høyra på i bilen eller i daglegstova, men alle som ynskte seg ein kveld på byen med øl, musikk og løgne tekster på norskrøtt mål kunde gå nøgde heim att.

O. Torheim

  • Breidablikk

    Rammstein er for meg en av de få grupper som umiddelbart fanger oppmerksomheten, på en kveld på et dansested, fylt av fullstendig anonym musikk som «rinner fra springen». Hva utgjør det særlige, hva inngir følelsen av «storhet»? Dette er selvsagt min personlige opplevelse, men dog: Rammstein er for meg kun mulig som tysk musikk, i betydningen vokal og sang som er snylter på det tyske språket. Selv i ganske enkle, banale refreng er det som om det er språket selv som inngir en rytme, en logikk, som gruppen med talent bare utnytter og forsterker i vokal og musikk. Selvfølgelig ligger det også føringer i genren, i helt ordinære «strukturer» standard samtidig rock, og derav også ordvalg, tekstforfatteri og vokal. Men gruppen, i min opplevelse, makter å kombinere de muligheter og den tvang som ligger i materien, i formene – i språk, i instrumenter, i vokal, i rocken som genre: resultatet er «storhet» og en ny genre.

    – Dette raskt og ufullkomment skrevet, fullstendig subjektivt og knyttet til egen erfaring (og med lyst til å finne fram Adornos estetikk og annet, for å kunne beskrive egen erfaring og tanke på koherent og forståelig måte) Og kanskje bare anvendelse av tanker jeg har gjort meg ved nytelse av annen «etnisk» musikk, som kubansk salsa, som jeg selv iallfall forstår som et umulig fenomen uten det spanske språk: hvor eksempelvis gruppen Maraca synger «castigala» (straff henne), en av mine første møter med denne musikken, og med samme subjektive følelse av «storhet» og «ekthet»: nemlig en fullkommen anvendelse av det «lokale» språket i tekst, et språk som «allerede er musikk», her «allerede er (dansbar) rytme». «Castigala» har meningsinnhold, castiga-la, casta-la, men ordet sunget fungerer også som rytme, som perkusjon. Selvfølgelig formidlet gjennom allerede eksisterende genre (salsa), dens muligheter og begrensninger.

    – Det hele koker vel ned til egen erfaring av «etnisk» musikk på det lokale/nasjonale språket som det eneste interessante og hørbare – med en tilsvarende manglende interesse – og forakt – for en «multikulturell tilstand» med «internasjonal» engelsk som verktøy, som invaderer oss dag ut, dag inn, i alle typer medier, i kunnskapsproduksjonen (universitetet) og uteplasser. Kanskje greit for enkel kommunikasjon, men, når det ikke handler om morsmålstalende, aldri «storhet», og, i sin dominans iallfall Norge, med en tilnermet totalitær følelse.

    Hinsides musikken: som ung student var det viktig å «komme seg vekk» fra Norge for å oppdage verden. Deri også møter med «etnisk» musikk som her beskrevet. «Storhet» og «ekthet» alltid opplevd i en lokal kultur, på et lokalt språk, som tysk og spansk. Derav også min egen avvisning av «global multikultur» og «internasjonal engelsk», også her hjemme, og en forkjærlighet for, og jakt på, det «ekte norske» eller «etnisk/rotkulturelt norske», hvor det nå fremdeles måtte finnes. Og med en overbevisning om at avvisningen av vår samtidige «multikultur» ikke er et tegn på sneversyn eller fordommer, heller motsatt: den som virkelig har sett verdens i dens diversitet, kan ikke annet enn å avvise falske kompromisser og blandinger, og «Vi» som ikke eksisterer annet enn i politiske paroler.

    https://www.youtube.com/watch?v=SVkZ4dyrUlA