Malplassert mangkultur i myrk millomalder-film

Di meir enn kann um mytologien um Arthur og riddarane av det runde bordet, di meir forvirra vert ein av den nye filmen «King Arthur – Legend of the Sword».

Det er lite att av den upphavlege soga, og sumtid er rekkjefylgja av det som hender heilt umsnudd – som når det runde bordet fyrst vert henta fram i slutten av filmen. Filmen er dessutan fyld med mangkulturelle anakronismar, med di mange av hovudpersonane er ikkje-europeiske.

Subtil propaganda og maltrakterte mentale bilæte

Med seg på laget mot den vonde kong Vortigern fær Arthur både afrikanarar og asiatar. Millom kong Vortigern sine soldatar finn ein derimot berre europearar, inkludert nokre blonde vikingar som vert karikerte på den sedvanlege måten.

Denne formi for subtil propaganda er vorti meir og meir vanleg i alle slags fantasifilmar i det siste tiåret, til dømes i filmen «Thor» (2011) der Heimdall var ein afrikanar. Likeins hev tenåringsfilmen «Percy Jackson» laga ein einaste stor multietnisk miks ut or den greske gudeverdi.

Det er openbert at ein ikkje ynskjer å laga filmar som kallar fram autentiske sinnbilæte frå europeisk mytologi. Europa hev alltid vore mangkulturelt, måvita.

Målmannen hev sett på andre filmmeldingar av «King Arthur» og ingen andre norske filmmeldarar hev nemnt med eit ord at Ritchie hev rota inn både afrikanarar og asiatar i ei handling sett til London for um lag 1400 år sidan.

Mytologiske filmar krev innleving

No kann det alltids leggjast imot at kong Arthur mest sannsynlegt ikkje er nokon historisk person, men snarare ein mytologisk figur. Det gjer ikkje saki noko betre. Mytane er urgamle forteljingar som segjer noko viktugt um våre eigne liv, og mytane kann vekkjast til live att og upplivast gong etter gong. Tenk berre på korleis Wagner let seg riva med av urgamle Niebelungenlied, med meisterverket «Ring der Niebelungen» som resultat.

Noko slikt krev naturlegvis at ein er viljug til å leva seg inn i den estetikken og den mentale fyrestellingsverdi som desse mytane målber. Nett det er dei færraste moderne filmskaparane viljuge til.

Um ein til dømes ser på det reint scenografiske og arkitektoniske i «King Arthur», so er det lite som minnar um nord-europeisk formkjensla eller estetikk. Londonium minnar fyrst og fremst um eit moderne samfund etter ein sivilisasjonskollaps – og slik sett høver dei mangkulturelle innslagi ironisk nok godt inn.

På same måten er «Thor» frå 2011 vorten ribba for alt som smakar av nordisk formkjensla, og det gjeld både stemning og estetikk. I staden framstår Valhall mest som eit slags futuristisk teknologisamfund.

Medan Wagner nytta europeisk mytologi til å skapa eit meisterverk, so er det likt til at dagsens «kunstnariske fridom» skal nyttast til å skipla alle tradisjonelle fyrestellingar um kva som er vent og verdfullt. Som til dømes i Sverike der det for eit par år sidan vart haldi kolsvart Lucia-feiring med rap-musikk…

Veike skodespelarprestasjonar

Skodespelarprestasjonane i «Arthur – King of the Sword» er helder ikkje imponerande. Djimon Honsou («Amistad») verkar som han hev rota seg inn på settet til rang film. Han minnar mest av alt um ein av dei tri vise mennene i eit barneskulespel – og spelar på lag like truverdig i rolla som Sir Bedevere.

Jude Law som «bad guy» lydde sikkert løgje på papiret, men han verkar like malplassert som kung-fu-kinesaren (Tom Wu) som hoppar ikring og skyt piler.

Kva hev hendt med regissøren?

Heile plottet i «Arthur – Legend of the Sword» er sers rotut og me vert dregne med frå den eine scena til den neste. I bakgrunnen durar ein disharmonisk elektronisk musikk med altfor mykje dundrande bass. Ein skulde mest tru at regissør Guy Ritche hadde AD/HD.

På 90-talet verka Ritchie som ein lovande filmskapar, med nyskapande gangster-action, so ein må undrast på kva det er som hev skjedd. Kann henda er det ekteskapet med Madonna som hev øydelagt honom?

Leidulv Knivodden

  • Nei. Vil snarere tro at ekteskapet med «Madonna» forteller sitt om hvor skakkjørt denne Guy Ritchie var allerede lenge før han fikk laget sin første film. Den første filmen, som la hele grunnlaget for karrieren, og hvor han såvidt jeg kan se idealiserer kriminelle småsvindlere, den fikk han laget takket være den jødiske Hollywood-produsenten Peter Morton, en av de to forretningsmennene bak kjeden Hard Rock Cafe. Syns det kan passe sammen med «Madonna» og det «talentfulle» horeriet hun representerer. Ser man på hva Guy Ritchie holdt på med sammen med «Madonna», vel så er det så man med god grunn kan spørre om han ikke hadde gjort mindre skade om han selv hadde blitt kriminell i mer vanlig forstander:

    Following his marriage to Madonna, Ritchie began focusing his filmmaking on his wife, directing her in both a music video (for the song «What It Feels Like for a Girl», a controversial video that showed Madonna engaging in violent behaviour, directed at men, including T-boning a car with three men in it, tasering and robbing a man at an ATM, scratching a police car and shooting two officers with a water gun, driving her car through a group of men playing street hockey and incinerating a man by throwing a lighter into a pool of gasoline) and a short film, Star, for the BMW films series.

    https://www.youtube.com/watch?v=qYwgG2oyUbA

    Det kan kanskje også være verdt å merke seg at «directed at men» kun dreier seg om menn som er lyse i huden. Det er en scene omkring 2:30 ut i videoen hvor en av de potensielle ofrene er en afroamerikaner, men hvor hun stanser, svinger rattet til siden og kjører på en annen, hvit hockeyspiller. Ingen overraskelse at denne fyren også har fått anledning til å radbrekke et av de viktigste av de europeiske heltesagn. Hadde det vært opp til meg så skulle han vært sperret inne.

  • Breidablikk

    Takk for fin og saklig anmeldelse, som tar problemet på kornet. Hvis europeere og hvite personer identifiserer som sådan, blir da ikke et trad. europeisk helteepos uspiselig idet det er forvandlet til multikulturell propaganda? Tipper at også resten av verdensmarkedet heller ville foretrekke et kanskje fremmed, men iallfall troverdig «nordisk preg» -. som i sin fremmedhet er mer attraktivt enn en slags multikulturell «blandingsgenre»

    Publikum var da heller ikke nådige mot filmen, som floppet.

    Jamfør den følgende kritiker av «politisk korrekte» filmer. Selvfølgelig i enkel form, men har han ikke noen gode poenger og rett i at «vi må ta tilbake filmene» når selv imperiet i Star Wars blir uttrykk for «hvit overlegenhet»?

    But things heated up a week later when Rogue One writer Chris
    Weitz tweeted, “Please note that the Empire is a white supremacist
    (human) organization.” To which Gary Whitta, another writer, responded,
    “Opposed by a multi-cultural group led by brave women.”

    https://www.wired.com/2016/12/rogue-one-alt-right-boycott/

    https://www.youtube.com/watch?v=IvO3XoGG7u4

    https://www.youtube.com/watch?v=McJfTpAGXK0